Oljefeber

Havområdene i Nord er de viktigste gyte og oppvekstområdene til verdens siste store intakte torskebestand. Fiskeriene i Norge leverer 27 millioner middager per dag. Det blir da absurd å hevde at vi må pumpe opp oljen og gassen i Nord av hensyn til verdens fattige, som partiene Høyre og Frp gjør. Det er verdens fattige som vil rammes hardest både av klimaendringene, og den stadig økende matmangelen.

Å sette en av verdens viktigste proteinressurser på spill er dypt umoralsk både i et lokalt og i et globalt perspektiv. Det er nettopp det som vil skje dersom vi slipper oljenæringen til i Nord.

Sameksistens mellom fiskeriene og oljebransjen er ikke mulig. Forskningsrapporter som konkluderte med at det var økologisk uforsvarlig å slippe oljenæringen til i spesielt viktige og sårbare marine økosystem har blitt hemmeligholdt frem til våre dager. Flere av de eksisterende oljefeltene ble satt i drift i havområder som ble vurdert som for sårbare for oljevirksomhet av hav- og fiskeriforskere, og resultatet er at flere fiskebestander i Nordsjøen er i ferd med å kollapse. Havforskningsinstituttet har for lengst konkludert med at Lofoten, Vesterålen og Senja ikke bør åpnes for petroleumsvirksomhet.

Havressursloven slår fast i paragraf 1 og 7 at føre var prinsippet skal være gjeldende i forvaltningen av havet, og i § 18 står det: «Forbod mot bruk av sprengstoff o.a.» I § 24 heter det at «Det er forbode å hindre eller øydeleggje høvet til hausting med skyting, støy eller anna utilbørlig framferd». Seismikkskytingen som pågår i skrivende stund utenfor Lofoten og Vesterålen er derfor ulovlig. Det er alvorlig at Staten ikke håndhever våre lovverk, og at føre var prinsippet settes til side gang på gang.

Selvforsyning
Å ta vare på våre egne naturressurser er en av de viktigste måtene å vise solidaritet med verdens fattige. Gjør vi ikke det, vil vi i enda større grad enn nå bli avhengige av å utbytte den tredje verden. Fiskeriene var og vil være vår viktigste ressurs både før, under og forhåpentligvis etter oljealderen. Dersom verdensorden skulle forandres ganske brått, og det gjør den alltid sett i et historisk perspektiv, er det en skremmende tanke at vi ikke lenger skulle ha mulighet til å være lokalt selvforsynt med fisk. En aktiv fisker skaper fire arbeidsplasser på land.

Det er i dag bred enighet om at lokalprodusert (kortreist) mat er både bærekraftig og verdiskapende i lokalsamfunn. Det uttalte selvforsyningsidealet i landbruket må nå også overføres til fiskeriene.

Fisken har til alle tider vært vår viktigste naturressurs og selve eksistensgrunnlaget for bosetning i nordområdene. Men det er en ressurs vi har tatt for gitt til nå. Det kan vi dessverre ikke lenger.

Landsdelen må våkne opp fra apatien før det er for sent. Det fremstilles ofte slik at oljesektoren kommer til å etablere seg i landsdelen uansett, og det viktigste er å komme seg i posisjon for å sikre seg sin del av kaka mens man kan. Dette er ikke tilfellet. Hver enkelt av oss har en enorm påvirkningskraft på det som skjer i landsdelen fremover. Vi må ta det inn over oss før vi ender opp som en fisketom oljekoloni.

Et levende hav, rent vann og tilnærmet uberørt natur er og vil bli de viktigste og sjeldneste ressursene på kloden. Det er dette vi i Nord Norge fortsatt er velsignet med, og som utgjør kjerneverdiene i landsdelen. Det finnes andre og langt mer miljøvennlige måter å utvinne energi fra havet på enn å pumpe opp forurensende gass og olje. Havstrøm og bølgeenergi er eksempler på potensielt gode energikilder i utviklingsfasen. Det som hindrer disse nye og renere energikildene i bli tatt i bruk i større skala er manglende bevilgning av forskningsmidler. Staten bevilger tankevekkende lite penger til forskning på alternative energikilder i forhold til hvor mye det snakkes og skrives om klima og miljøvennlig energi i våre dager. Dette paradokset fremstår som enda alvorligere når vi vet at det bevilges enorme pengesummer til forksning innen olje og oppdretts næringen. To store næringer som bidar sterkt til redusere biomangfoldet og tømme havet for fisk.

Våre sårbare havområder må vernes mot ytterligere petroleumsvirksomhet. Miljøpartiet De Grønne går inn for en gradvis avvikling av eksisterende oljefelt på norsk sokkel og full stans i utbygging av nye felt. Det trengs en omlegging av fiskeripolitikken både for å skape arbeidsplasser lokalt i distriktene og for å sikre selvforsyning av mat i landsdelen.

Av Njål Kvendset
1. kandidat, Troms
Miljøpartiet De Grønne