Ny grønn økonomi – best for folk, teis og lunde

Det har de siste dagene vært en større debatt om oljevirksomhet, hvor spørsmålet er om Jan Mayen også skal ofres. Jeg lurer selv på om Oljeministeren Terje Riis-Johansen trusler om å kolonisere siste rest av vill land, vann, luft og dyr egentlig er en rett høyre til miljøbevegelsen og partier som er mot oljeboringen som planlegges utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja?

Er hans uttalelser i blant annet NRK forenelig med hans energivisjon hvor begynnelsen –

Min visjon er at Norge i 2030 forsyner Europa med strøm fra store havvindmølleparker utenfor Norskekysten. Jeg ser for meg at norske bedrifter bidrar til å rense CO2 fra kraftverk rundt om i verden. Vi bor i energieffektive hus som nesten ikke bruker strøm

– er mer eller mindre knakende god.

Problemet for politiske visjoner er at det bare er prat fra en fin dress i et fint selskap.

Skal vi bare godta at stortinget og regjeringen vedtar en forvaltningsplan som betyr at politikerne, også fra SV og Venstre, skal kunne true frem med en pengekåt olje- og gassnæring og stat som akter å pumpe opp siste olje. For dermed å sette økosystemet klar på offerpodiet, og kansje radere bort rødlistede og truede dyrearter som Teis og Lunde?

SV har vært med å vedta forvaltningsplanen, sammen med AP og Sp (selvsagt, selvsagt, selvsagt !!!), som sier vær-så-god til oljeindustrien.

Venstre ønsker kun å verne Lofoten og Vesterålen, men ikke Jan Mayen.
Hvor de også ønsker at regjeringen skal vurdere å søke PSSA-status for de sårbare og verdifulle havområdene for området utenfor Lofoten og Barentshavet? Det betyr vel et regulert skipstrafikk i Barentshavet, men ikke noe klar holdning fra dem om hvilken økonomisk aktivitet vil egentlig burde holdes oss borte fra, for at miljøet vårt skal bli bedre.

Miljøpartiet De Grønne er desverre ikke valgt inn på stortinget, og du kan endre dette ved å stemme på 239 av våre kandidater ved valget.

Vi har derimot fått vår alllianse i Europa og den Europeiske Unionen å gå for en emstemmig all-europeisk innsats for å forhindre oljeleting og -boring i områdene nord for Polarsirkelen.

Det er vel det nærmeste miljøbevegelsen i Norge kan håpe på når det ikke er et – reelt – grønt parti innvalgt i det norske parlamentet. SV har til dags dato bare fungert som et rødt støttehjul til regjeringen sin oljekåte økonomiske politikk. Og Venstre sier ja takk begge deler, alt etter hvor populistisk man kan gjøre seg ovenfor miljøbevegelsen og oljeindustrien.

Jeg roper herved NEI TAKK SOM BYR og konkluderer som NRK-journalisten Sjalg Fjellheim sin kommentar slår fast – Vekst eller vern? Det finnes neppe noe sted enn Jan Mayen som illustrer den klassiske konflikten bedre.

For å hjelpe den miljøbeviste velgerene i Norge vil jeg nedenfor klargjøre hva Miljøpartiet De Grønne – det reelle grønne alternativet – sammen med hele vår europeiske grønne parti-familien mener om økonomisk vekst, vern og velferd:

Det beste fra plan og marked

Grønn økonomi er en blandingsøkonomi der økologiske, sosiale og demokratiske mål er vesentlig styrket, på bekostning av kommersielle interesser. Markedet, basert på privat eiendomsrett og konkurranse, er effektivt og uproblematisk på begrensede områder, og har derfor en sentral rolle i grønn økonomi. Kapitalismen – opphoping av kapital via utbytting av arbeidskraft, eller å tjene penger på å ha penger – er derimot et usosialt prinsipp som ofte ødelegger det positive ved markedet. Vi ser at de to prinsippene overlapper hverandre – utfordringen er å finne gode rammer for innhold, omfang og styring av begge, ikke minst hvilke områder de må holdes unna. Her er det behov for nytenkning, men også å ta opp igjen ordninger som er praktisert tidligere. Penger skal primært være et praktisk byttemiddel i realøkonomien, ikke et spekulasjonsobjekt å bli rik på i seg selv.

Redusert arbeidstid framfor økt kjøpekraft

Vi kan ikke låse oss til økonomisk vekst som vilkår for stabilitet og velferd. I prinsippet kan vi se for oss typer av økonomisk vekst som ikke drar med seg mer økologisk belastning enn i dag, men i praksis er dette knapt mulig på sikt, og det er heller ikke lenger noe vilkår for det gode liv i i-landene. Tvert imot mener vi at mer frivillig og sosial aktivitet vil gi oss en annen og rikere form for vekst. Miljøpartiet De Grønne ønsker derfor at økt produktivitet, som i seg selv er et gode, primært skal omsettes i redusert arbeidstid heller enn økt kjøpekraft. På denne måten kan man trinnvis innføre for eksempel 6-timersdag med «full lønnskompensasjon», men ikke «vekstkompensasjon» – det vil si at veksten tas ut som mer fritid i stedet for økt kjøpekraft.

Felleseie og demokratisk kontroll på viktige områder

Kontroll med naturressurser, drift av infrastruktur og velferdstjenester er i hovedsak uaktuelle områder for kommersielle interesser. Der det er tradisjon for privat virksomhet innen slike områder, må strenge konsesjonsvilkår gjelde. Stat og kommuner bør suppleres med samvirkeforetak, stiftelser og mindre lokale aksjeselskaper. I andre sektorer er regulerte markedsløsninger best. Men effekten av politiske rammer avtar ofte når selskaper vokser og tillemper seg en tilsvarende mangesidig og diffus makt, så størrelsesbegrensninger må være en del av rammeverket. Internasjonal handel må ikke hindre demokratisk kontroll med naturressurser, eiendomsforhold, pengepolitikk, skatte- og velferdssystem, arbeids- og miljølovgivning. Verken EU eller WTO tjener grønne mål med de formål disse organisasjonene har i dag. Norsk arbeid innen slike organisasjoner må eventuelt ha et grønt samfunn som siktemål.

Det må lønne seg å handle grønt – også økonomisk

Et problem med markedet er at prisene i liten grad avspeiler sosiale og økologiske kostnader. De fleste av oss handler mer etter pris enn samvittighet, og ordninger med positiv eller negativ produktmerking virker for lite og sent. I hovedsak må vi i dag dessuten betale ekstra for etiske og miljøvennlige produkter. Dette må snues, ved at samfunnet i langt sterkere grad rasjonerer eller avgiftsbelegger nyuttak av naturressurser, forbyr forurensning og stiller krav til sosialt akseptabel produksjon og handel. Slik blir de varene vi ønsker skal overta markedet billigst eller enerådende.

Miljøavgifter må være smarte og sosiale

Avgifter på miljø- eller helseskadelige produkter og aktiviteter skal ha som formål å gjøre seg selv overflødige, og kan derfor bare være tidsbegrensede tillegg til vanlig skatt, og da øremerket tilsvarende gode tiltak. De fleste slike avgifter er i dag «flate», og virker usosialt ved at de i mindre grad rammer de rikeste. Avgiftene må derfor enten gjøres progressive (f.eks. toprissystem på strøm), erstattes helt med personkvoter, eller tilpasses ulike behov (f.eks. veiprising). Vi må også bort fra ordninger der vi betaler avfallsgebyr i tillegg til sluttbehandlingsavgift som en del av kjøpesummen. En rekke produkter det er viktig å samle inn igjen etter bruk må heller pålegges pant, med satser som gir effektiv innsamling.

Aktiv næringspolitikk

De statene vi omtaler som i-land har alle ført en bevisst og aktiv næringspolitikk, selv om dagens politiske ledere gjerne snakker som om det er det frie markedet som har drevet nasjonen framover. Ny teknologi oppstår, blir allmenn, og til slutt avleggs. Næringspolitikken må kontinuerlig støtte opp om fronten i denne løypa, i motsetning til den nyliberalistiske næringsnøytraliteten der kortsiktig gevinst og langsiktig stagnasjon ofte blir resultatet. Rammen må uansett være langsiktighet, sosial og økologisk bærekraft.

Et enkelt og sosialt skattesystem

Det samlede skattenivået må dekke ønsket omfang av fellestjenester. Skatteøkning kan derfor være nødvendig for å muliggjøre velferdsreformer, men også for å overføre arbeidskraft til offentlig sektor når arbeidsmarkedet er stramt. I motsetning til rentejusteringer gir skatten mulighet til å ta sosiale hensyn når aktiviteten i økonomien skal reguleres. Vi ønsker et enkelt skattesystem der kun prosentsatsene justeres ved behov. Mange skatte- og avgiftsordninger kan avvikles, med mindre byråkrati, bedre oversikt og sosial fordeling som resultat. Merverdiavgiften er en hovedkilde til offentlig inntekt, og tungt innarbeidet i de fleste land. Likevel er den både usosial (en regressiv skatt) og arbeidskrevende, og bør på sikt erstattes av økning i de andre skattene. I første omgang må den brukes aktivt til å gjøre ønskede produkter billigere. Vanlig inntekts- og formueskatt må uansett bli mer progressiv enn i dag, for å få til en ønskelig sosial utjevning.

Miljøpartiet De Grønne vil arbeide for:

  1. Å innføre nasjonale mål på økologisk bærekraft og livskvalitet som utfyller BNP.
  2. Å opprette et bærekraftdepartement som er overordnet de andre departementene.
  3. En avklaring av hvilke områder private selskaper kan virke på og hvor store de kan bli.
  4. Innføring av en internasjonal avgift på omsetning av verdipapirer, som skal øremerkes globale miljøtiltak for å redusere klimagassutslipp.
  5. Langt strengere regulering av finanssektoren, med sikte på et sunnere og bedre samsvar mellom real- og finansøkonomien.
  6. Forbud mot shortsalg av aksjer ved Oslo børs samt mot etablering av hedgefond i Norge.
  7. Utredning av alternative systemer for rente- og valutapolitikk.
  8. Samarbeid med fagbevegelsen om forsøk med tariffavtaler der redusert arbeidstid erstatter reallønnsøkning.
  9. Å sikre offentlig eierskap og politisk kontroll med infrastruktur og velferdstjenester, energi og drikkevann.
  10. At New Public Management avvises som prinsipp i offentlig sektor.
  11. Å erstatte EØS-avtalen med en eller flere demokratisk jevnbyrdige handelsavtaler.
  12. Å få WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet inn under FN, der de må støtte opp om FNs øvrige arbeid.
  13. Å sette et nasjonalt tak på arealbruk og uttak av lagerressurser til næringsformål.
  14. Å allmenngjøre prinsippene for rettferdig handel til å gjelde alle importvarer.
  15. Å styrke økologiske og sosiale mål i selskapslovgivningen.
  16. En utvidet norsk arbeidsmiljølov med solidaransvar som hovedprinsipp; å øke fagorganisertes innsynsrett i arbeidsforholdene; å likestille turnus- og skiftarbeid; reell likelønn; ingen aksept for sosial dumping.
  17. Reell lønnsutjevning til fordel for tradisjonelle kvinneyrker, inkludert like vilkår for turnusarbeid i helse- og sosialsektoren og skiftarbeid i industrien; kjønnskvotering i yrker der ett kjønn er vesentlig underrepresentert; samarbeid med relevante forbund for å bedre kårene for alle marginaliserte grupper i arbeidslivet.
  18. Avvikling av merverdiavgiften (moms) på økologiske varer, gjenbruk, kollektivtransport og andre miljø- eller helsegunstige varer og tjenester; på sikt avvikling av all merverdiavgift.
  19. Innføring av pant på en rekke produkter, f.eks. kjemikalier, hvitevarer og elektronikk.
  20. Økte krav til produktkvalitet; utvidelse av garantitiden på varer som kan lages mer holdbare enn i dag, f.eks. elektronikk, hvitevarer og sportsutstyr.
  21. En næringspolitikk basert på aktive politiske prioriteringer av gunstige sektorer og teknologier, f.eks. ENØK og ren ny energiteknologi istedenfor fossil energi.
  22. En sterkt progressiv og felles skattetrapp for lønns-, kapital- og alle andre slags inntekter; en sterkt progressiv skattetrapp på formue; minstefradrag på 3 G i inntektsskatt og 30 G i formueskatt; avvikling av rentefradraget utover normalt studie- og boliglån.
  23. Å avvikle arbeidsgiveravgiften.
  24. Sosial profil på alle miljøtiltak (jf. 4. Energi).

Hele dokumentet: En grønn New Deal for Europa – 16 sider – finner du her

Godt valg alle sammen.