Norsk olje og gass – miljøvennlig energi?

Olje og gass

Miljø har –åpenbart helt uventet for noen – blitt et hett valgkamptema med norsk oljepolitikk i sentrum. Både Arbeiderpartiet ved Jens Stoltenberg, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet ved Oljeminister Ola Borten Moe fortsetter å hevde at norsk olje og gass er en miljøvennlig energiform og uunnværlig, ikke bare for oss, men for hele verden, i overskuelig framtid.

Hovedargumentet fra deres side er at norsk olje og gass er produsert på den mest miljøvennlige måten i verden og at de – ved å erstatte kullkraftverk – reduserer CO2-utslippet hos forbrukerne med ca. 50%. Dette er en påstått sannhet med modifikasjoner. Det kan hende at produksjonsmetoden i Norge er mere miljøvennlig enn i andre land, men den er forbundet med betydelige CO2-utslipp som har økt vesentlig de siste 20 årene og faktisk spist opp reduksjonen i andre sektorer i Norge (utslipp fra private husholdninger og industrien for øvrig).

Når det gjelder forbruket av norsk olje og gass, så er CO2-utslippene ved forbrenning av dem like store som fra russisk gass eller arabisk olje. Det er riktig at gasskraftverk slipper ut adskillig mindre CO2 enn kullkraftverk per produsert energimengde, men gass kan ikke erstatte kull i vesentlig grad; til det er reservene altfor små. Dessuten var allerede for 20 år siden beskjeden fra miljøengasjerte fagfolk at hvis man ville bruke gass, så måtte det skje i små desentraliserte kombinasjonskraftverk, som produserer både elektrisitet og varme som kan brukes i fjernvarmenettverk. Siden 1990-tallet har det imidlertid vært en rivende utvikling av mye mer klimavennlige energiformer som vindkraft, solenergi, geotermi og varmeutvinning fra luft og vann, slik at denne overgangsløsningen ikke er veien å gå i dag.

Nå vil sikkert noen hevde at Norge jo samtidig jobber med CO2-renseteknologien som utvikles f.eks. ved Mongstad og som kunne gjøre gasskraft CO2-nøytral. Problemet er bare at kombinasjons-kraftverk er for små for at slike renseanlegg er lønnsomme. Med andre ord – denne teknologien kan bare brukes i store kraftverk som på sin side har alvorlige problemer med å finne et marked for spillvarmen. Dette skjer for tiden på Mongstad: ca. 50% av energien som produseres der ved brenning av fossil brensel forsvinner ut i lufta og/eller havet. Dette er ingen bærekraftig energiproduksjon. Faktisk er CO2-rensing av olje og gass en dødfødt sak av en annen grunn: det meste av oljen brennes i fartøyer (biler, skip, fly), og der kan man i hvertfall ikke fange opp CO2, i motsetning til CO2-fangst fra kullbrenning som imidlertid ikke inngår i Norges «månelandingsprosjekt».

Dessuten har teknologien et problem som kan sammenlignes med det kjernekraften har: Hvor skal CO2en lagres? Hvis lagringsstedet ikke er tett, kan det få katastrofale følger i tilfellet lekkasjer. CO2 er tyngre enn luft og dermed blir det liggende på bakken. Blåses det så innover bebygde strøk, kan det drepe folk og fe i stort omfang. En britisk geologiprofessor spurte meg for et par år siden om nordmenn hadde gått fra vettet når de ville pumpe ned CO2 i Nordsjøen rett utenfor kysten vår med vestavind som som hovedvindretning. Denne teknologien er langt fra så moden som deres forfektere vil ha den til.

Hadde Regjeringen brukt de mange milliardene som har forsvunnet i «Månelandingshullet» til f.eks. å omstrukturere og subsidiere kollektivtraffikken, så kunne nok de fleste nordmenn i dag kjøre gratis buss. Det hadde gitt oss adskillig flere tonn av CO2-besparelser enn CO2-rensingen fra gass og olje noen gang vil gi!

Men tilbake til miljøregnskapet for norsk olje og gass, for det ender jo ikke med salg og brenning av disse. Det gir også inntekter til både staten og Statoil. Hva skjer med disse inntektene og hva er deres klimaregnskap? Statoil (som får minsteparten av pengene) investerer dem i sine øvrige aktiviteter, og en stadig større andel av disse går til utvinning av «ukonvensjonelle» former av olje og gass. Dette er en pen omskrivning av utvinning av olje og gass fra f.eks. tjæresand og oljeskifer, begge noe av det mest skitne og miljøødeleggende i hele denne bransjen.

Tjæresandaktivitetene i Canada der Statoil er aktiv, ødelegger store områder av urørt natur, endrer vannføringen i regioner på størrelse med norske fylker og ødelegger livsgrunnlaget for urfolkene i området. For å få tak i oljen i skifer må man sprenge i stykker bergstrukturen over store områder, noe som kan føre til alvorlig forurensing av grunnvannet. Alt dette er kjent, men Statoil fortsetter sine aktiviteter og den norske stat som majoritetseier gjør ingenting for å få slutt på dette. Er dette miljøvennlig bruk av norske oljepenger?

Mesteparten av pengene fra utvinningen av norsk olje og gass går til den norske staten og havner i Oljefondet, vår alles tykke pensjonssparebok. Og den skal bli tykkere. Altså investeres den i selskaper verden over som gir god avkastning, men ikke for miljøet. Her finner man stort sett alle internasjonale oljeselskaper og massevis av selskaper som på andre måter bidrar til å ødelegge naturen og forverre klimaet. En undersøkelse nylig har kommet fram til at Oljefondet har investert omtrent 30 (!) ganger så mye i selskaper som ødelegger regnskogen verden over som staten Norge bruker i sitt berømmelige regnskogsfond for å bevare den.

Er dette miljøvennlig bruk av miljøvennlige norske oljepenger? Hva blir igjen av den store regnskogsatsingen som den rødgrønne regjeringen har markedsført sammen med Månelandingsprosjektet som bevis for Norges miljøengasjement? Det er bare flaut at vi skal få en enda bedre pensjonspute på bekostning av fattige folk verden over, naturen og fremtidige generasjoner.

Så spør jeg Jens Stoltenberg, Erna Solberg, Siv Jensen og Ola Borten Moe: Har noen av dere eller deres eksperter på miljøregnskapsføring gjort et regnestykke som inkluderer alle disse miljøkostnadene av den norske olje- og gassproduksjonen? Er den da fortsatt verdens mest miljøvennlige olje- og gassutvinning? Jeg for min del trenger ikke noe slikt regnestykke.

Georg Hansen, Miljøpartiet de Grønne Tromsø

Trykket i Nordlys 20.08.13