LoVeSe – en ryggesak?

USA, «verdens mest grådige land», har valgt å la store og langt mindre risikobefengte havområder utenfor vestkysten forbli vernet fra oljevirksomhet.

svein anders LoVeSe-page-002

I tider eller situasjoner med trange økonomiske vilkår og høy arbeidsledighet er det forståelig at presset for å utvinne sårbare naturressurser øker. Når dette ikke er et aktuelt bakteppe for å vurdere dagens oljepolitikk er det mer innlysende og relevant å forstå LoVeSe-utbyggingen som en symbolsak hvor mer generelle holdninger og ideologiske skillelinjer kommer til uttrykk.

De største partiene på Stortinget går i praksis til valg på at de vil åpne oljefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeutvinning. Saken om oljeutvinning i dette havområdet handler kanskje mest om hva man kan forvente seg av disse partiene i fremtiden. I hvilken grad man er villig til å veksle naturverdier og risiko for alvorlige natur- og ressursødeleggelser inn i mynt og arbeidsplasser?

Situasjonsbeskrivelse

For å se dette i et klarere lys er det viktig å ha følgende situasjonsbeskrivelse i mente:

– Arbeidsledighet: Norge har i dag en historisk lav arbeidsledighet. Arbeidsledighetstallene for områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja avviker ikke fra dette bildet. Det er snarere slik at for eksempel fiskeindustrien er en av de sektorene som har den høyeste andelen av importert arbeidskraft i Norge.  Nasjonalt bruker NAV-systemet i dag store ressurser på å rekruttere utenlandsk ingeniører for å dekke opp for oljeindustriens ekspansive behov. I 2012 manglet Norge 5500 oljeingeniører. Oljeindustriens behov stjeler også ingeniører fra andre ikke-oljerelaterte bransjer og er med på å drive opp prisene på denne typen arbeidskraft til et nivå som gjør andre næringer i Norge delvis ute av stand til å konkurrere/eksistere. Det er få som er uenige at dette er stort problem.

– Nord-Norges tur? Oljeutvinning i nord er nært knyttet opp til en tanke om at tiden for «velstand og lykke» endelig har kommet til nord. Spørsmålet er hvor mye verdiskapning og hvor mange arbeidsplasser som reelt sett kommer denne landsdelen til gode. I følge olje og energi-departementets egne beregninger (!) vil maksimalt 5 % av arbeidsplassene tilfalle denne regionen ved utbygging av LoVeSe. Resten vil tilfalle Stavanger- og Osloregionen. Det er grunn til å tro at lignende tall gjelder for den øvrige olje og gassutvinningen i den Nordnorske regionen, fordi dette er et strukturelt spørsmål: Ledelse, administrasjon, utdanning og kompetanse har uomtvistelig sin fysisk etablerte tilhørighet i sør og det er ingen som ser for seg at dette vil endre seg i fremtiden. Forbausende nok (?) er dette svært lite fokusert i nordnorsk media som ellers er svært omhyggelige med å si fra når Nord-Norge taper terreng i nasjonale fordelingssaker.


Eksempel

Et representativt eksempel er den ensidig positive oppmerksomheten som Statoils åpning av en pumpestasjon på Veidenes i Nordkapp kommune skapte. En pumpestasjon! Hvor vanskelig kan det være for Nord-Norske journalister å se forbi Statoils mediestrategiske fremstillinger? Er én kobbermynt alt som skal til for at man i nord ikke lenger føler at man står med lua i handa?

– Økonomisk nød? Norge er i dag det landet i verden med mest penger på bok. Vi er som befolking regnet rett og slett «det rikeste landet i verden». Vår rikdom eksisterer i form av verdipapirer som er investert i et marked. De siste årenes finanskrise har vist oss i praksis at denne pengebeholdningen er en abstrakt størrelse som bare eksisterer under vilkår som vi ikke på noen måte kan ta for gitt. Hvor sikkert er det at den antatte verdien av LoVeSe-oljen (1500 mrd) ikke forsvinner fra den ene dagen til den andre i dette markedet, og hvor stor er muligheten for at det skjer hvis vi lar oljen ligge? Til og med en oljeutvinningsentusiast som tidligere oljedirektør Ole Eivind Reiten mener at disse verdiene bør forbli liggende under havbunnen til den dagen hvor fordelene åpenbart trumfer ulempene.

 

Mønsterbeskyttelse

Høyre og Arbeiderpartiet har egenhendig mønsterbeskyttet sin politikk ved å kalle den langsiktig og ansvarlig. I dagens situasjon handler ansvarlighet om at vi ikke skal og kan tillate oss å la vår overflod utvikle seg til grådighet og ødselhet. Spørsmålet er om det er mulig å se for seg noe som er mer grådig og uansvarlig enn at man vil bygge ut det siste og mest sårbare havområdet til fordel for et utbytte som bare gagner en liten gruppe samfunnsaktører på kort sikt og som har negative økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser for samfunnet som helhet. At man i tillegg ikke vil høre på entydige råd fra en samling av egne fagetater bør gjøre det klinkende klart for de fleste at disse partiene tviholder på en dømmekraft som ikke lenger lar seg styre av fornuften, men heller av instinkter som ikke engang kan kalles verken prinsipielle eller ideologiske.

Årets valgkamp handler ikke minst om dette: Hvilke holdninger og hvilke verdier må vi føle oss trygge på at finnes i det politiske systemet for at vi skal kunne ha tillit til at dagens og fremtidens utfordringer kan takles?

 

Bly rundt beina

Den som ikke blir urolig over å se hvordan de største partiene i dag skumpler ryggende inn i fremtiden med bly rundt beina vil nok vanskelig la seg bekymre av noen ting, så nær som det som ligger rett foran stedet hvor nesa peker.

En sammenligning som er relevant for å forstå hvor vi befinner oss er å se på USA – «verdens mest grådige land» – som har valgt å la store og langt mindre risikobefengte havområder utenfor vestkysten forbli vernet fra oljevirksomhet – selv under Bush og selv under finanskrisen!

Publisert i Nordlys 12. august