Ansvarlig havbruksnæring?

Vi er vårt ansvar bevisst” påstår Marit Bærøe regionsjef i FHL, nordnorsk havbrukslag i Nordlys den 26 april. Her er noen grunner til at denne besvergende påstanden faller på sin egen urimelighet:

Hvis du bygger deg et hus må du regne med å betale i størrelsesorden 70.000 kr for å sørge for at avløpet tas hånd om i lovlige former. I tillegg må man betale en årlig kloakkavgift. Grunnen til at alle landets kommuner har en omfattende utbygd kloakkhåndtering er at organiske husstandsutslipp regnes som forurensning. Dette danner en interessant bakgrunn for å bedømme hvorvidt det er rettferdig og forurensningsmessig forsvarlig at ett eneste oppdrettsanlegg (3600 tonn) rent faktisk slipper ut organisk forurensning tilsvarende en befolkning på mellom 35.900 og 53.600 innbyggere.

Et utslipp som ikke ligger langt unna hele Tromsøs befolkning får altså oppdrettere slippe rett ut uten å betale et øre. I ca. 5% av tilfellene betaler oppdrettsselskapene skatt til de kommunene de operer i. De resterende selskapene er nasjonale eller multinasjonale selskaper som betaler skatt til enten Bergen eller Oslo og dessuten utbytte til aksjonærer i Oslo eller andre land. Oppdrettsnæringen legger beslag på en allmenning, forurenser uten å betale for seg, og betaler skatt og utbytte til aktører som ikke har noen som helst befatning med næringens mange problematiske sider.

Lokalbefolkningen langs hele kysten har i alle år hatt en stående anklage mot oppdrettsnæringen, hvor de hevder at oppdrettsanlegg påvirker de lokale fiskebestandene. Oppdrettsnæringen hevder at det ikke er noen sammenheng. I mange år har frittstående forskere forsøkt å få finansiert forskning som kan bringe større klarhet i samspillet mellom lakseoppdrett og ulike villfiskbestander, men finansiering har uteblitt. Kan det ha en sammenheng med at dagens oppdrettsforskning er enten finansiert, medfinansiert eller styrt av havbruksnæringen selv – litt på samme måte genforskningen på plantemateriale i USA er totalt dominert av Monsanto, Syngenta og Du Point? Det virker uansett merkelig å hevde at det ikke er noen sammenheng, hvis man ikke har undersøkt om det er noen, samtidig som man ikke er interessert i å finansiere forskning som kunne bekrefte at lokalbefolkningens påstander er grunnløse.

I følge beregninger som Rådgivende Biologer har gjort, er lakserømningen 3 til 6 ganger større enn det som offisielt oppgis av næringen selv. Økokrim har påvist at ansatte pålegges å tie om en del tilfeller av rømming, og at det finnes en del samarbeid innad i næringen som er rettet mot å skjule rømming. Regner man inn den skjulte rømmingen kan man anta at ca. 1 million laks rømmer hvert år. Til sammenligning kommer det ca. 400.000 villaks til kysten hvert år for å gyte. Den som har satt seg inn i villaksens økologi vil umiddelbart forstå at dette må føre til en katastrofe på sikt. Det er prisverdig at man setter i verk forskning på sporing av laks, men man bør også spørre seg om dette er en særlig offensiv og ansvarlig strategi hvis man tar problemets omfang og alvorlighetsgrad i betraktning. Kan sporing løse dette problemet?

Når man snakker om havbruksnæringen bør man også ta i betraktning at de fleste aktører som driver i Norge er multinasjonale, om enn norskeide, selskaper. Disse norskeide selskapenes delansvar for den totale kollapsen i Chilensk havbruk, samt måten mange av disse selskapene driver på i Canada er en viktig del av bildet. Hvis Bærøe insisterer på overskriften Vi er vårt ansvar bevist, er det grunn til å minne om at norsk laks assosieres med grådighet og totalt uansvarlig drift på det amerikanske kontinentet.

Av
Svein Anders Noer Lie og Tor Mikalsen
Miljøpartiet De Grønne i Troms